"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

torsdag 7. april 2011

Cahiers Le Clézio med dobbeltnummer om kulturmøter og forfattermøter

Da l’Assosciation des lecteurs de Le Clézio (foreningen for lesere av Le Clézio) et år etter foreningens grunnleggelse, i 2006, bestemte seg for å starte et tidsskrift viet lesning av Le Clézios forfatterskap, falt valget på forlaget Complicités, med logoen ”Entre l’art et la littérature”, mellom kunsten og litteraturen. Det første nummeret ble også viet møtet mellom kunstformer i Le Clézios verk, med spesiell vekt på hans forhold til Nice og kunstnermiljøet i byen på sekstitallet. Jeg var til stede under møtet hvor utformingen og innholdet av det første nummeret av tidsskriftet ble diskutert: Tegneren Edmond Baudoin skulle intervjues om sitt vennskapsforhold og kunstneriske samarbeid med Le Clézio, som resulterte i en illustrert versjon av Le Procès-verbal (Rapport om Adam),  kortfilmen La Prom (et samarbeid mellom Le Clézio og Depardon), og adaptasjonen av Le Clézios novelle ”Mondo”(Tony Gatlif, 1996) skulle analyseres. Jeg skulle skrive en tekst om nettopp utkomne Ballaciner… Publiseringsdato for første nummer ble satt til vår/sommer 2008, men ble forskjøvet slik at det kom ut rett etter at nyheten om tildelingen av Nobels litteraturpris til Le Clézio ble annonsert.
Etter et nummer viet korttekster og noveller av Le Clézio, kommer nå et dobbeltnummer som presenter interkulturaliteten i Le Clézios verk, gjennom analyser av identitets -, minoritets - og migrasjonstematikken i  hans romaner. I et eget kapittel knyttet til møter og dialoger mellom forfattere blir de to Le Clézioinspirerte forfatterne Ook Chung fra Canada og norske Rune Christiansen intervjuet (en forkortet norsk versjon av mitt intervju med sistnevnte finnes i siste nummer av Vinduet). Et ekstra bilag viet Le Clézios nobelpristildeling i 2008 presenterer mottagelsen av nyheten i ulike land, og avrundes med Jean-Claude Lebruns interessante analyse av Le Clézios nobelpristale, som sammenlignes med talene til to tidligere nobelprisvinnerne Albert Camus (1957) og Claude Simon (1985).
I Norge bar mottagelsen av nyheten om nobelprisen preg av fornyet interesse for et delvis glemt forfatterskap (siden Cappelens oversettelser på 60-tallet, hadde det bare blitt utgitt to novellesamlinger og romanen Gullfisken på Eide forlag), noe som førte til en rekke foredrag og arrangementer viet hans forfatterskap: En samtale på litteraturhuset  i oktober og en nobelprismatiné på det Norske teatret i desember, for å nevne noen. Det store høydepunktet inntraff imidlertid et og et halvt år senere, da Le Clézio gjestet Norge i forbindelse med lanseringen av biografien Diego og Frida på norsk den 28. juni i fjor.  Jeg fikk den store ære å intervjue ham i Cappelen Damms lokaler, og det var en skjellsettende opplevelse å møte forfatteren jeg har forsket på siden 1992. Da jeg disputerte til doktorgraden på hans forfatterskap i 1996, hadde jeg ingen drømmer om at jeg en dag skulle komme til å intervjue ham i Norge som nobelprisvinner. Her er opptaket av samtalen, hvor en generøs og entusiastisk forfatter forteller om sitt nesten femti år lange forfatterskap, sitt interkulturelle liv, sine mange reiser, reisen som forandret livet hans den gangen på 70-tallet, fascinasjonen for meksikansk kultur og historie og beundringen for sterke kunstnerkvinner som Frida Kahlo, Laïla i Gullfisken og Lalla i Désert.
Sterkest inntrykk på meg gjorde imidlertid møtet med ham kvelden før. Under en middag med forlaget, fortalte Le Clézio om en norsk forfatter han hadde lest som tenåring. For mange år siden leste jeg, i et intervju han ga på begynnelsen av 70-tallet, at en roman av en norsk forfatter hadde gitt ham en av hans sterkeste leseropplevelser som ung, og siden den dag har jeg hatt lyst til å gi ham originalversjonen av denne romanen i gave. Takket være antikvariatsøk fikk jeg tak i både den franske og den norske versjonen noen dager før han kom til Norge, og da Le Clézio under middagen begynte å fortelle om hvilke inntrykk romanen Le Caméléon hadde gjort på ham, og lurte på hva den norske tittelen var, kunne jeg altså overrekke ham Johan Bojers Fangen, som sang. Det så ut til at han satte pris på gjensynet med ungdommens leseropplevelse, og denne lille scenen er det jeg vil huske best fra møtet jeg aldri kommer til å glemme.

fredag 1. april 2011

Bloggen, lesende skrivende

Det var en artikkel i tidskriftet Prosa som utkrystalliserte mine forhåpninger knyttet til bloggen som medium. I bloggen blir "tenkningen speilet mer i skriften som det den faktisk er," skrev artikkelforfatteren, Martin Grüner Larsen, "et forsøk på å kontrollere og disiplinere en kaotisk prosess der lesning, diskusjon, tenkning og skriving utøver press på og motstand mot hverandre."
Det ga gjenklang i meg umiddelbart. Det er jo så riktig, denne prosessen på veien mot en ferdig artikkel, en avhandling, en bok,  deles så sjelden, det er ikke før det første utkastet er ferdig, at jeg kanskje får noen til å ta en titt, kanskje… Alle forsøkene, notater etter lesning, koblinger og sammenhenger som er i ferd med å komme til syne under en lesning, alle disse små forstadiene til en studie, går derfor glipp av det privilegium å få tilbakemeldinger fra andre enn prosjektets opphavsmann. Klarer man å kvitte seg med forestillingen om et skille mellom forskning og skriving, og fokusere på å dele selve (ut)forskningens prosess, kan bloggen bidra til å speile veien mot et resulat, og åpne for ny innsikt for lesere.
Bloggens potensiale til å muliggjøre en slik utveksling var det som fascinerte meg i denne artikkelen (som jeg slukte under en båttur i fjor sommer, og som også kan leses her);  tankene om hyperlenkens muligheter for diskusjoner på tvers av blogger og andre medieplattformer, og de tverrfaglige utsiktene virket også  forlokkende på meg. Fascinert av disse utsiktene bestemte jeg meg derfor for å starte en blogg.
Tittelen på bloggen er inspirert av den franske forfatteren Julien Gracqs essaysamling En lisant en écrivant, lesende skrivende. 
”Vi skriver først og fremst fordi andre har skrevet før oss”, sier han. Den doble samtidsformen – ”gerundiumsformen” –  han bruker i tittelen, uten noe komma mellom de to verbene, uttrykker samtidigheten i disse to prosessene.
Berikende lesning setter i gang en erkjennelsesprosess, som veldig ofte er en gjenkjennelsesprosess: noe man kanskje har savnet lenge gjenfinner man i en tekst, ikke sjelden kan det være noe man ikke visste at man savnet, fordi det aldri ble verbalisert.
Gode forfattere, og gode leseropplevelser, gir lyst til å skrive. Ingen har noen gang gitt meg så stor og uimotståelig lyst til å skrive som Georges Perec. Jeg oppdaget hans forfatterskap høsten 1990, og utforskningen av hans verk, i forbindelse med hovedoppgaven jeg den gang skrev på som litteraturstudent i Frankrike, er noe av det mest frigjørende og litterært stimulerende jeg noen gang har opplevd.
Som studenter (og kanskje spesielt vi utenlandske som tidvis strevde litt med å få skriften vår til å skinne som den skulle) ble vi anmodet om å legge vår egen skrift over skriften til en god forfatter. Vi skulle finne en god modell og la vår syntaks følge hans, en hvilken som helst god samtidsforfatter, bare ikke Perec. Og lydig som jeg var den gang…
Etter å ha lekt meg med modulasjoner over setninger i Les Choses, Un homme qui dort, og innledningen i La Vie mode d’emploi, innså jeg at det var en helt annen bok som virkelig ga meg lyst til  skrive, uansett vær og vind og humør: Quel petit vélo à guidon chromé au fond de la cour?, Perecs lille, ludiske hyllest til Queneau; vender alltid tilbake til den.
”Å lese denne forfatteren er som  slags  katharsis,” sa en student til meg en gang,  kanskje var det nettopp Perec vi snakket om, hans Livet, bruksanvisning. "Burde ikke all litteratur være slik?" Gjenklangen man finner i en tekst trenger ikke være tematisk, det kan være en scene, en gjennomrystende metafor som limer seg til og adopterer leserens erfarte liv, det kan være en rytme, det kan være en enkelt setning, slik den ene fra Prousts På sporet av den tapte tid som åpnet forståelsen for et helt verk for nobelprisvinneren Le Clézio. ”Denne setningen vekket meg,” sier han, ”der var inngangen”.