"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

onsdag 31. desember 2014

Elegisk lindring – Om John Williams' Stoner

John Williams nyoppdagede og kritikerroste roman, Stoner, er en rystende vakker og forsonende roman. Den fremstiller et genuint empatisk blikk på en skjebne som fremstår som så ordinær og livsnær at den skaper klangbunn og gjenkjennelse. Dette gjør den til en grunnleggende antinarsissistisk roman. Samtidig er den elegisk, elegisk lindrende; den har en meditativ poetisk rytme i all sin stilistiske nøkternhet som gir den sorgsangens utdrivelsespotensiale. All motgang protagonisten møter overtrumfes av kjærligheten til livet og litteraturen.

Stoner er en lavmælt roman. Kanskje er det noe av grunnen til at den ikke ble en bestseller i Amerika i sin tid, undrer Julian Barnes i The Guardian og Tim Kreider i The New Yorker, som betegner den som en «anti-Gatsby». Den handler om et stillferdig og uglamorøst liv: En ung mann fra en fattig bondefamilie blir sendt på universitetet for å studere agronomi, forelsker seg i litteraturen, tar doktorgraden, og underviser i faget han brenner for helt til sin død, men uten å stige høyere i gradene enn til viseprofessor. Han utgir en bok, gifter seg, får barn, opplever to verdenskriger; hans liv er fylt av motgang på alle fronter. Etter hans død er det få som husker ham blant studenter og kolleger, får vi vite innledningsvis, for «de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle.» Slik frarøves leseren alle illusjoner om å få presentert en storartet skjebne allerede på første side. Det er et modig grep, samtidig er det et nysgjerrighetstriggende grep: Det tvinger leseren til å søke etter romanens grunnanliggende på et annet nivå; slik viser den leseren tillit, idet den fordrer en lesekompetanse, en intellektuell og litterær nysgjerrighet forfatteren tar for gitt. 

Stoner bergtar meg litt etter litt, erobrer skanse for skanse av den skepsis som alltid er der i møte med en kritikerrost bestselger. Hvordan går så forfatteren frem for å bergta meg som leser? Med skånsomhet, med spenning og med en uslitelig tro på livets evne til å overtrumfe resignasjon og absurditetsfølelse. Med en altomfattende empati som skaper ut av en singulær erfaring, et nesten usynlig menneskeliv, en universell beretning om kamp, kjærlighet, tap og seire. Williams lar romanen speile en epoke med en empati som smitter leseren og får oss til å føle oss som deltagende i en felles historie. For har vi ikke hørt våre foreldre eller besteforeldre fortelle om motløsheten og meningsløsheten som preget depresjonstiden, usikkerheten gjennom krigs- og krisetilstander? Er det ikke dette som gjør lesningen til et gjensyn som gjør oss godt? Og hva er det som bidrar til at et slikt gjensyn gjør oss godt, spør jeg meg under lesningen av Williams roman. Jeg tror grunnen til romanens suksess ligger nettopp her. Ikke først og fremst i Williams elegante turnering av dramaturgiske grep som fengsler leseren, ikke i pertinente sosialhistoriske skildringer, ikke i tragediens intensitet; men i selve blikket. Det som griper meg i Stoner er forfatterens medlevende, empatiske blikk, ikke bare på hovedpersonen, men på hovedpersonen som enkeltmenneske i et større perspektiv. Her finnes en grunnleggende antinarsissisme som gjør godt. Gjennom et meditativt, utvidende blikk inkluderes protagonisten i et fellesskap, i en felles utdrivende sorgsang.  Slik beskriver forfatteren hvordan den kollektive tragedien – krigen – forsterker den private, familielivets: «Det var kraften av en offentlig tragedie han følte, en gru og en smerte så gjennomsyrende at private tragedier og personlige ulykker ble flyttet til en annen tilstand, dog forsterket av selve den enorme endeløsheten de fant sted i, slik betydningen av en enslig grav kan økes av en stor ørken omkring.»

Paradoksene i protagonistens karakter skaper dybde og livsnærhet og skildres stillferdig. En sammensatt tilhørighet gjør ham fremmed i sitt miljø og samtidig sterk: Han kommer fra en fattig bondefamilie og har lært seg utholdenhet og stoisk ro overfor skiftende livsvilkår; samtidig har han akademikerens lidenskapelige nysgjerrighet og utforskertrang. Når depresjonstiden rammer, er Stoner en av de få i sitt miljø som forstår, takket være sin opprinnelse: «Dypt inne i han, under hukommelsen, lå kjennskapen til trange kår, sult, utholdenhet og smerte. Selv om han sjelden tenkte på de tidlige årene på gården i Booneville, la arven derfra alltid langt fremme i bevisstheten og i blodet, overlevert av forfedre med ukjente, harde og stoiske liv». Lidenskapen til faget er selve livsgrunnlaget, utgangspunktet for en stoisk evne til utholdelse: «Med filologens nysgjerrighet og ulegemlige glød som ikke tar hensyn til hverken ung eller framskreden alder, vendte han tilbake til det eneste livet som aldri hadde sviktet ham.» Er det kanskje hans opprinnelse, nærheten til naturen og vissheten om at det alltid står større ting på spill, som gjør at han aldri klarer å tilpasse seg det smålige intrigemiljøet på universitetet?

Den sammensatte tilhørigheten gir ham en tidlig opplevelse av tapsfølelse. Når han forteller foreldrene av han ikke vil gjøre ferdig en planlagt agronomutdannelse og så vende tilbake til gården, men vie sitt liv til litteraturen, blir foreldene overrasket, men aksepterer hans valg: «Men han merket at han ikke hadde noe å snakke med dem om, det gikk opp for ham at han og foreldrene var i ferd med å bli fremmede fra hverandre, og han kjente kjærligheten til dem øke på grunn av tapet.» Det er med stoisk forsoning han skildrer deres bortgang som en syklisk bevegelse: «Nå lå de i den samme jorden de hadde viet sitt liv til.» Denne lille setningen speiler fortellerstemmens grunnleggende livsholdning, og finner sin gjenklang i romanens avslutningssetning. 

Stoisk og lidenskapelig, lavmælt og livbejaende under en tilsynelatende resignasjon som er overlevelse, fremstår Williams protagonist. Romanens verdivendinger er trofaste og skånsomme, nysgjerrighetstriggende og spenningsdrivende. Og noen ganger til å gispe etter luft av. Fortellerrytmen speiler det meditative empatiske blikket på protagonisten: tristesse og lykke oppleves samtidig, desperasjon og forsoning går side om side. Den langsomme, meditative rytmen befester en elegisk grunntone i romanen, som også er nærvær, et oppmerksomt nærvær som lytter seg frem. Det er sorgsang, utdrivelse og forsoning, som med standhaftighet hyller livsstrømmen i mennesket. Kanskje er det nettopp derfor romanens vendinger fremstår som skånsomme; de er der slik de finnes i ethvert liv, men de avskåres det storslagne spekulative, det støyende livet protagonisten selv misliker. 

Stoner fremstår som genuint tilstedeværende, med et grunnleggende empatisk blikk, en nær sagt altruistisk holdning til verden og menneskene rundt ham. Med en lidenskap for litteraturen som gjør at kolleger og studenter betrakter ham etter hvert som blind for alt som foregår utenfor undervisningen. Men blind er han ikke, han er bare usedvanlig fokusert, alt som ikke spiller noen rolle klarer han å sjalte ut fra oppmerksomhetsfeltet. Angrepene han utsettes for, og som ryster leseren, klarer derfor aldri å ødelegge ham. Det er opp til leserens blikk å definere ham som en resignert mann eller en lavmælt kriger: «Han var seg selv, og han visste hva han hadde vært.»

Williams fremmaner en verdighetsopplevelse som blir til mot alle odds. Stoner møter motgang på alle kanter, ingen krok er trygg, hans liv er en kanossagang av brutte håp og forventninger, av saboterte prosjekter. Likevel ender romanen opp i en stille, nesten uhørlig livsbejaelse gjennom troen på kjærligheten. Paradoksalt nok, troen på kjærligheten hos en mann som har opplevd så altfor lite av den.

Stoner inneholder noen av de vakreste skildringer av kjærligheten jeg har lest: «Som middelaldrende begynte han å skjønne at den hverken var en nådestilstand eller en illusjon; nå så han på den som en menneskelig tilblivelseshandling, en tilstand som ble oppfunnet og modifisert sekund for sekund og dag for dag, av viljen, hjernen og hjertet.» Den sent oppdagede, intense og sanselige kjærligheten. Og den han ser tilbake på når livet ebber ut: «Kjærligheten lå der, under nummenheten, likegyldigheten og tapet, intens og klar, den hadde alltid vært der. I ungdommen hadde han gitt den bort uten forbehold, uten å tenke. Han hadde gitt den til kunnskapen som hadde åpenbart seg for ham (…) Han hadde gitt den til Edith (…). Han hadde på merkelige måter, gitt den til hvert øyeblikk i livet, kanskje mest av alt når han ikke var klar over det selv. (…) Til en kvinne eller et dikt sa den ganske enkelt: Se! Jeg lever.» Elegien, tristessen, resignasjonen overtrumfes av en stille livsbejaelse.

Kvinneskikkelsene i Williams’ roman er en studie verdt i seg selv. Kun én av dem, Katherine, lever ut sin lidenskap, faglig og emosjonelt, hun lever fattigslig og blir ikke gift. Er det epoke og miljø som har oppdratt Edith, Stoners kone, til roller som er så fremmedgjørende at hun i ren frustrasjon blir en hustru som forpester sin manns tilværelse? Fortelleren synes å antyde noe slikt når han kort analyserer hennes oppdragelse. Eller skyldes hennes ustabile oppførsel (hun veksler mellom frigiditet og dyrisk begjær, mellom totalt likegyldig og overoppmerksomt moderskap) noe vi ville satt diagnose på i dag? Det er skildringer av Edith og datteren Grace som kan henlede til tanker om psykiatrisk arvesynd. Men alt dette forblir gåtefullt, og glir inn i resten av omgivelsenes nådeløse omskiftelige karakter, som protagonisten bare må forholde seg til, resignert, stoisk tro mot og lidenskapelig knyttet til det han elsker i livet. Det er bare livet, livet i all sin uforutsigbarhet, lik den store historien som ruller bak, krig på krig, og i mellom krise og depresjonstid.

John Williams selv skal ha uttrykt overraskelse over at mange lesere synes romanen er trist, og skal ifølge Julian Barnes i The Guardian ha svart: «Han levde et godt liv, et bedre liv enn mange andre, han var engasjert i det han gjorde, og arbeidet ga ham en egen identitet, gjorde ham til den han var.» Og kanskje er det dette som bærer historien om Stoner: Tross motgang, fastholder han det han elsker. Tross lite kjærlighet fra omverdenen får han leve ut kjærligheten til sitt fag og sitt yrke; det er vesentlig for et menneskes verdighet. Midt i depresjonstiden, der så mange menn og kvinner ble knekket på uverdig vis, fikk han beholde sin stilling på universitetet. Tapene han opplever gjennom livet befester historien som universell og livsnær, dette gjør det mulig for leseren å oppleve gjenkjennelse. 

Stoner presenterer livsvilkår men også persontegninger som delvis tilhører en forgangen tid. Der man i en høylydt roman ville utbasunert avstandstaken og kritikk, finner vi en stille undring, som mer er forsoning med fortiden enn resignasjon. Et empatisk fortellerblikk på protagonisten muliggjør undring og medlevelse hos leseren, som i sin tur kan vende det samme blikket mot seg selv, og slik erfare lindrende speiling. Hvem har ikke opplevd å måtte kjempe mot krefter som de som beskrives i Stoner, å spille energi og livsgnist på et krevende forhold, eller at faglig lidenskap og tiltakslyst falmer i møte med stor og meningsløs motarbeidelse? Williams evner gjennom sin fortelling å løfte historien om Stoner ut av den spesifikke konteksten og over i en større sammenheng, ikke med store fakter og dramatiske vendinger, men med en inntrengende og stillferdig tilstedeværelse i livets drama, der litteraturen blir stående som protagonistens lindring, som vennskapet som knytter ham til menneskeslekten.